Dette innlegget er fra en foreslått gruppe
Sassuolo-Milan
Endelig er lidelsen over. Vi reiser til Sassuolo, og selv om det jo er et sted vi har de beste minner fra, har vi også ofte slitt der, så også ifjor. Helt siden jeg så han lede primaveralaget til Fiorentina mot Milan, så har jeg vært spent på hvor langt Aquilani kunne nå. Det jeg så da var et usedvanlig taktisk veldrillet ungdomslag. Ifjor overpresterte Catanzaro under hans ledelse, og Sassuolo har imponert så langt i år.
Amorim, på sin side, fortsetter prosessen med å tilpasse seg Serie A. Nå sist mot Lecce så vi et mer fleksibelt lag, med en backlinje som tidvis var 3 tidvis var 4 og med større frihet for trekvartspillerne. Det funka egentlig godt. Men det var tross alt Lecce vi spilte mot. Og jeg mistenker at Amorims taktiske strategi er mer tilpasset svakere lag enn sterke. I så måte skal vi kunne ta dette…
.jpg)
På tross av et dårlig resultat så kan vi trøste oss med at vi fortsatt er med i toppsiktet i serien.
Etter å ha sett på Norges kamper i landslagpausen ser jeg likheter med Milan når det kommer til ubalansen i spillestilen. Det burde være mulig for et lag å kunne angripe uten å selge seg selv defensivt. Spesielt et lag som har investert så mye i spillere i forhold til motstanderne. Når Saussoulo bryter gjennom midtbaneleddet så åpnes det veldig mye rom da et bindeledd mellom angripet og forsvaret er ikke-eksisterende..
Så lenge ikke angripspillerne leverer så mister man fort poeng etter baklengs som den i går. Masse kudos til Rabiot som utmerker veldig offensivt både med assist og scoringer, men Ramos er vel strengt tatt den spilleren som skal ha den effekten?