Søndagens kamp mot Atalanta var en manisk-depressiv opplevelse - det svingte noe voldsomt. Fra høyoktan angrepsfotball til et lag i tilnærmet oppløsning, så tilbake til kjempesjanser og straffemiss. Amorims Milan er i det minste noe annet enn Allegris Milan.

I dag er det tredje etappe i Europa-spillet, og vi drar til England. Selv om Bournemouth har slitt denne sesongen er det tross alt slik i dagens virkelighet at bunnlagene i PL utgjør en betydelig trussel mot italienske topplag. Inter valser over all motstand i Serie A, men taper hjemme mot Club Brugge og er såvidt i stand til å ta seg forbi Shacktar hjemme på San Siro. Serie A er ikke hva det engang var. Jeg går inn i kveldens kamp med åpne øyne og få forventninger. Det er også tydelig at det er seriespillet som er Amorims førstepri om dagen. Det blir ny rotasjon i kveld.

Jeg har tidligere…

Fikk dessverre ikke tid til å legge inn et før-kampen innlegg, men møtet med Atalanta fortjener noen tanker:

• Bortsett fra én hodemiss av Pavlovic i førsteomgang som førte til en gigasjanse for Atalanta, så hadde vi total kontroll første timen. Må vel sies å være årsbeste. Høyt tempo og god balanse i laget. Særlig Musah var viktig. Han er ikke den som er best til å spille seg ut av press med pasningspill, men han har en alternativ måte å komme se ut av presset på, nemlig å drive ballen gjennom ledd. Dette skapte stor ubalanse i Atalanta i første omgang.

• Var Musah god i første, så ble han mer og mer slurvete i andre. Det toppet seg da han ikke gadd å følge løpet til Gaetano helt inn.

• Etter 3-0 mistet vi kontrollen, særlig på kantspillet til Atalanta. Samspillet mellom Estupinian/Pavlovic og Moreira var ikke bra, heller ikke mellom…

Det ble en trist start på Milans europareise i første omgang med tap hjemme mot Benfica, i en kamp hvor vi til tider ble taktisk fullstendig avkledd av et B-preget portugisisk lag. Heller ikke vi stilte med toppet mannskap, men kvalitetsforskjellen taktisk sett var påtagelig. I kveld kommer det en ny sjanse, men Amorim ser fortsatt ut til å behandle europaspillet som en klar andreprioritet. Det blir betydelige rotasjoner.

RB Salzburg er på vei opp igjen etter å ha tilbrakt noen år i et lite dalsøkk, ikke så rart med den enorme gjennomtrekken av spillere de har der i gården. I år har de imidlertid vært veldig bra i hjemlig seriespill og pøser inn mål. Ingen walkover med andre ord. Særlig ikke når Milan stiller med følgende lag:

Maignan

Tomori - De Winter - Pavlovic

Hutchinson - Rabiot - Jashari - Bartesaghi

RLC - Cisse

Endelig er lidelsen over. Vi reiser til Sassuolo, og selv om det jo er et sted vi har de beste minner fra, har vi også ofte slitt der, så også ifjor. Helt siden jeg så han lede primaveralaget til Fiorentina mot Milan, så har jeg vært spent på hvor langt Aquilani kunne nå. Det jeg så da var et usedvanlig taktisk veldrillet ungdomslag. Ifjor overpresterte Catanzaro under hans ledelse, og Sassuolo har imponert så langt i år.

Amorim, på sin side, fortsetter prosessen med å tilpasse seg Serie A. Nå sist mot Lecce så vi et mer fleksibelt lag, med en backlinje som tidvis var 3 tidvis var 4 og med større frihet for trekvartspillerne. Det funka egentlig godt. Men det var tross alt Lecce vi spilte mot. Og jeg mistenker at Amorims taktiske strategi er mer tilpasset svakere lag enn sterke. I så måte skal vi kunne ta dette…