.jpg)
Mercatoen i Italia har våknet til live og med Juventus som den aktøren med mest feriepenger å rutte med. Pogba eller ikke, de er på vei til å befeste en posisjon på toppen som ikke kommer til å la seg rikke på flere år. I Milano venter man på én signatur. En forløsende signatur som supporterne håper skal være starten på et kjøpsrally uten sidestykke. Oppkjøpet vi har ventet på. Tryglet om. Etter en tangodans av utsettelser står Milan nå i fare for å ikke rekke overgangsvinduet.
Fjorårets fadese med «Bee-sagaen» har gjort at skepsisen i Milano er stor. Helt siden salget av Zlatan og Thiago Silva, spillerne som ble det reelle beviset på Milans finansielle problemer, har behovet for nye eiere og en ny lederstab blitt skreket ut i det store intet. Endringsbehovet meldte seg allerede i 2007, om ikke enda tidligere, men endte opp som et problem som trengte reaktiv løsning i stedet for en proaktiv endring. Silvio og resten av staben startet kanskje evalueringen allerede da, men det har gått for sent og det har blitt løst for kortsiktig på sin vei. Kjøpet av av Zlatan var en kortsiktig løsning i seg selv, et siste desperat forsøk på å få en etterlengtet scudetto, omkranset av irrasjonelt og emosjonelt beveget lederskap. Det fungerte, scudettoen kom, men det forsinket den nødvendige endringen og satte sine dype spor i Milans evne til å reformere klubben. Bee’s tilsynelatende konkrete planer om oppkjøp gav nytt håp, men vi rynket på nesen i april 2015 da lommeboken hans ikke stemte overens med hans angivelige bud. Bee-sagaen blåste vekk og Milan var igjen på stedet hvil.
Sagaen om kineserne som ønsker å kjøpe klubben har pågått en stund nå, med en frist som har blitt forskjøvet gang på gang. Siste forskyvning var tilsynelatende grunnet en omstrukturering av avtalen, hvor det nå er snakk om et oppkjøp på 99%. Hva de skal være villig til å bruke på klubben (utover oppkjøpet) har variert alt fra 400 til 10 millioner euro. Det er viktig å påpeke at de klausuler i avtalen om Berlusconis krav til investeringsvillighet for de nye eierne, er først og fremst rettet som en totalsum over de kommende årene. Berlusconi gjorde en kjempeblemme med å gå ut å si hvor mye det skulle handles for i fjor. Han meldte til alle klubber at Milan var desperate etter forsterkninger og var villig til å bruke penger. Resultatet var overpris på de fleste signeringer vi gjorde den sommeren.
Det finnes ikke noen «quick fix» på Milan. Klubben kan ikke reddes i år. Forhåpentligvis, dersom avtalen signeres, opplever vi en ny rasjonell aktør som er mer opptatt av en femårsplan for hvordan Milan stegvis skal komme seg tilbake til verdenstoppen. En rasjonell aktør går ikke ut i markedet nå i innspurten av overgangsvinduet og blåser av penger. Da får man rester til overpris og blåser samtidig opp lønningene til et kunstig nivå i forhold til kvalitet. Dette var i hvert fall mine tanker i starten av Juli, når en underskrift ikke virket å være så langt unna. Nå rapporteres det om ytterligere forsinkelser, hvor det jobbes mot å ha det hele klart i slutten av august. Gazzetta meldte nylig at utover de tekniske endringene i avtalen hvor oppkjøpet skal omfatte 100% (99%) og ikke 80%, så er det en del byråkratisk problematikk knyttet til selve transaksjonen (og da spesielt størrelsen på transaksjonen). Milan trenger kvalitet inn, dagens lag er ikke godt nok til å oppnå de målene som settes for klubben, men denne ene signaturen står fortsatt som det absolutt viktigste. Uavhengig av om avtalen signeres 25.august eller 5 september tror jeg vi likevel kommer til å oppleve nok en skuffende sesong. Forskjellen er at dersom avtalen faktisk signeres ser vi kanskje lys i enden av tunnelen. Alternativet er veldig, veldig mørkt.
I det minste er det ting som skjer med klubben nå. På et tidspunkt lurte jeg på om vi kom til å oppleve de samme traverne i klubben helt til alt kollapset. Over tid har flere i gutteklubben grei gått ut døren, personer med uendelig erfaring og kompetanse. Det er likevel på sett og vis bra da disse har blitt et symbol på Milans tidligere historie, klubbens slitte pomp og prakt. Og i sentrum av symbolikken står Galliani og Berlusconi. De siste som skal ut, de siste som tviholder på det de har holdt så kjært så lenge. Dette er gjengen som fikk Milan ut av blindgaten på midten av 80-tallet og tok klubben til nye høyder. De fortjener all respekt, men nå er det på tide med noe nytt. Og fornyelse kan være vanskelig, i hvert fall når det skjer reaktivt. Vi aner ikke om de nye ansiktene som kommer inn dørene på Milanello er rett match for klubben. For alt vi vet kan det gå enda dårligere, men først og fremst er det en nødvendighet. Jo lengre vi venter, desto større blir skaden.
Jeg mener på ingen måte at vi skal godta alt fordi vi venter på denne underskriften. Det er rett og rimelig at supporterne legger press på Silvio og Co nå, det hele må fremlegges som at dette er alt eller ingenting. Blir klubben kjøpt opp og investeringsrammene godtatt av de nye eierne, får de i det minste en hel sesong på å finne ut hvordan de ønsker å gjøre dette. Montella får en gjennomkjøringssesong, klubben får ytterligere tid til å vurdere hvem som burde være med videre fra neste sesong av og ikke minst hvem som bør forlate klubben. Dersom avtalen underskrives helt i slutten av overgangsvinduet er det som om eierne kommer andpustne til startstreken. Tillegges de da en forventning om at prestasjonene skal komme umiddelbart, kommer det til å bli gjort horrible valg underveis i allerede første sesong. Jeg håper bare det tenkes langsiktig nå, men at vi opplever at det ikke «holdes igjen» på de beslutningene som tas.
Skriv under på den avtalen nå. Og for alt i verden Silvio Berlusconi, ikke trekk deg i siste øyeblikk. Jeg vet ikke om jeg takler at denne avtalen går i vasken.