.jpg)
Da det ble klart at Maldini og Massara valgte å gå for Olivier Giroud som spisskompanjong med Ibra før sesongen ble jeg skuffet. Jeg visste at franskmannen var profesjonell til fingerspissene, hardtarbeidende og en lagspiller av rang. Men jeg fryktet at målene skulle bli for få, og at alderen hadde satt for dype spor i det som engang var en kvalitetsspiss. Tok jeg feil?
Vel, jeg hadde rett i at målene ble for få, men jeg undervurderte kraftig betydningen av vinnerskallen og lagspilleren Olivier Giroud. Han gir alltid alt, beveger seg smart for å frigjøre rom for andre, og er nok en viktig mann i garderoben som veileder for ungdommen. Sesongen startet da også veldig bra med fine mål og gode prestasjoner. Men så rammet covid også ham, og deretter en ryggskade som satte han ut av spill i en god måneds tid. Etter det var det en rusten mann som lunket rundt ute på banen. Det skulle ta tid før han var i god gang igjen. Men da våren så smått begynte å nærme seg kom de viktige målene som perler på en snor - to mot Inter, ett mot Lazio, og to i den siste og avgjørende kampen mot Sassuolo. I følge Stefano Pioli var sesongens to avgjørende øyeblikk vendingen mot Inter og mot Lazio. I begge tilfeller var Giroud helt sentral.
Neste sesong får han etter alt å dømme Divock Origi å konkurrere med. Kanskje er det nok for å holde ham ung nok til å kunne bidra også neste år. Han har i det minste den beste å se opp til i så henseende.
Karakter: 6,5
Grazie Olivier!