Det har skjedd mye i Milan denne sommeren. Journalister med sans for melodrama beskriver endringene i Milans tropp som en revolusjon. For noen skaper dette entusiasme og forventning. For andre skaper det uro og skepsis. For min egen del har jeg vandret hvileløst mellom disse stemningslandskapene daglig i sommer. Nå har jeg gått inn for landing, og stikker haka så langt ut jeg kan få den. Alt for å krydre steiken littegranne til. Jeg går høyt ut, og fallet kan bli pinlig. Men når alt kommer til at så er fotball bare det viktigste av alle uviktige ting, så what the heck.

Første profeti: Pioli overlever ikke høsten. Etter en sommer hvor Milans sportslige ledelse har vært svært aktive på overgangsmarkedet har mange milanisti bygd seg opp store forhåpninger før kommende sesong. Ryktene forteller om en Stefano Pioli som har fått spillerne han har ønsket seg for å gjennomføre sine nye taktiske ideer. Spørsmålet jeg sitter med er om han virkelig har den taktiske og pedagogiske kompetansen til å få implementert disse raskt nok. Milan møter seks av fjorårets topplag de første ti kampene. Jeg tror dette blir for heftig for ham, og blir ikke forundret om han må gå slukøret ut av Milanellos port i løpet av høsten.

Andre profeti: Pulisic flopper. Blant Milans mange nysigneringer finner vi det mange regner som den beste amerikanske fotballspilleren gjennom tidene, Christian Pulisic - kaptein på det amerikanske landslaget, og lenge hypet som den første amerikanske spiller som virkelig ville slå gjennom på det ypperste nivået i europeisk fotball. Og han startet godt etter overgangen til et hardtsatsende Chelsea. Men en blanding av skader og generell uro i Londonklubben førte ham til slutt ut i periferien av Chelseas tropp. Nå er han i Milan. Han er fortsatt bare 24 år, og mange håper nå at han vil finne tilbake til nivået han viste i Dortmund. Sorry guys and girls, men jeg tror ikke han vil være verdt investeringen. Ikke bare fordi han mangler kvalitet, men vi har også bedre spillere i alle posisjonene der han er aktuell: Leao, RLC og Chukwueze. En grei squadplayer kan han nok være, men ikke så mye mer.

Tredje profeti: Chukwueze og Rejinders vil vise seg som gode signeringer. Milan har skreket etter kvalitet på høyresiden i flere år nå, og vi har blitt like overrasket hver gang mercatoen stenger over at vi ikke har prioritert å styrke den posisjonen. Det har vi virkelig gjort nå. Nigerianske Samuel Chukwueze tror jeg kommer til å bli en knallsignering. I ham har vi fått teknikk, fart og grinta i bøtter og spann. Mens Chukwueze var et kjent fjes for meg før i sommer, kan jeg ikke si det samme om Milans nye midtbaneelegant Tijani Reijnders. Ut ifra forsesongen å dømme tror jeg at vi i ham har fått en skikkelig diamant. Førstetouchet, måten han fører ball på, og pasningsteknikken minner meg om en jeg sikler av bare å tenke på, nemlig Fernando Redondo. Han har nok litt å gå på taktisk og mangler litt fysikk for å være den beste duellspilleren, men en skikkelig ballspiller, det tror jeg virkelig vi har fått.

Fjerde profeti: Dette året blir Girouds svanesang. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til signeringen av Olivier Giroud: mannen som har vunnet alt, men aldri har vært en varig startspiller i noe storlag. Men der fikk jeg spise mine ord. I ham fikk vi vinnermentalitet, kraft, defensiv disiplin, og ikke minst en spiss som virkelig har lært seg å bevege seg smart i feltet. Det må imidlertid sies at han ikke har bøttet inn mål, og at det særlig er i storkampene han har vært viktig. Men betydningen av en spiller med hans erfaring og mentalitet kan ikke overdrives. Uten ham hadde det ikke blitt noen scudetto. Nå er bildet annerledes. Jeg ser en mann som er på oppløpssiden av sin karriere. Han virker seigere og seigere for hver dag som går. En nyttig «impactsub» vil han fortsatt være, men Milans sportslige ledelse vil angre dersom de ikke prioriterter å hente/låne en starter på spissplassen. Noah Okafor er ikke tilstrekkelig allsidig til at han vil fungere i en del kampbilder vi står overfor i Serie A.

Femte profeti: CdK slår gjennom i Atalanta. I motsetning til hva som er tilfellet blant de fleste milanfans, så er det med stor tristhet jeg så Charles de Ketelaere avlegge sin medisinske undersøkelse hos Atalanta i dag. Gutten som med sin fantastiske førstetouch, sitt elegante steg, og silkemyke venstrefot forførte meg i CL for halvannet år siden fikk det virkelig ikke til i Milan. Debuten mot Bologna var forrykende. Men etter et kort skadeavbrekk var all selvtillit som blåst bort, og Pioli viste ingen evner til å få han til å fungere igjen i det vi kanskje kan kalle hans offensive «system», dersom vi legger godviljen til. Jeg tror at han denne sesongen vil finne tilbake til seg selv, og vil vise oss hvem han virkelig er. Problemet er at dette kommer til å skje i Atalanta, ikke i Milan. Vi skulle gitt ham en sesong til, slik vi gjorde med Leao, Tonali, og Diaz.

Forza Milan!