Intervju: Jørgen Strand Larsen

Det har ikke vært en nordmann i AC Milan siden Steinar Nilsen spilte for de rødsorte på 90-tallet, og når vi nå endelig har fått en ny representant i klubben har supporterklubben tatt turen til Milano for å slå av en prat. Dette er vårt intervju med Jørgen Strand Larsen.

Intervjuet er gjort av Per Asbjørn Solberg, Anders Bjerva og Andreas Lindberg Bjerke. Teksten er skrevet av Per Asbjørn Solberg.

Sola skinner i Milano og det er et yrende folkeliv i gatene når vi nærmer oss Piazza del Duomo. Vi har vært på San Siro og sett Milan-Juventus, men i dag er det ikke kampen som står i fokus. Vi skal nemlig møte den første nordmannen som har spilt i Milan på denne siden av årtusenet, og han er selv født kort tid etter at vi gikk inn på 2000-tallet. Foran Duomoen er det et hode som rager over de andre, og da har vi funnet vår mann. Vi hilser på Jørgen og hans far, Atle, som også er i Milano denne helgen, før vi finner en café å sette oss ned på. Det er en snakkesalig duo og når vi får satt oss ned begynner vi å snakke om hvordan Jørgen har opplevd oppholdet i Milano så langt.

Fotballmessig har det vært litt opp og ned. Det startet rimelig greit med at jeg fikk spille de første matchene. Jeg fikk spille full kamp mot Inter, og selv om det ikke ble noen mål så kom jeg greit i gang. Etter det har det blitt mye benk, og sånn som i dag kom jeg inn på slutten og fikk sju minutter. Jeg følte jeg gjorde et godt inntrykk sist da, i cupen, hvor jeg fikk scoret et mål og spilte en god match. Det var godt å få den, så da har jeg tro på at det kan bli mer spilletid igjen.

Ellers er det en veldig fin by og en veldig fin klubb. Jeg har allerede lært utrolig mye, og tror jeg vil lære enda mer i løpet av oppholdet, så får vi bare se hva som skjer videre.

Det nedtaket mot Empoli, vi må snakke litt om det…?

”Vi har trent mye på de pasningene, hvor sidestopperen går inn og slår den lange inn i rom. Da er det enten så den spretter unna med disse lange bena, eller så ligger den død” sier unggutten beskjedent. Vi snakker litt om denne oppspillsvarianten, som går igjen både på A-laget og hos Primavera før vi går videre til å spørre ham om hva som er den største forskjellen på å spille her og i Sarpsborg.

Nå har jeg ikke spilt så mye på A-laget i Sarp, men hvis jeg sammenligner med rekruttlaget så er det en helt annen holdning til å vinne og til det å forsvare seg. Her betyr det mye mer om man vinner eller ikke, og jeg liker den mentaliteten. Man er flinkere til å være fremoverrettet i Norge, men alt i alt er jeg veldig fornøyd og jeg har lært mye som fotballspiller, og spesielt defensivt.

Hvordan er kampforberedelsene sammenlignet med hjemme?

Det er veldig fokus på det taktiske før kamp. Vi sitter til sammen to timer på videomøter de to dagene før kamp, hvor vi bruker en time på å se på oss selv og en time på å se på motstanderen. Det er mye, men man lærer av det og det er noe helt annet enn hjemme, hvor man snakker noen minutter i garderoben før man går ut før match.

Kan du si litt om forskjellen på treningshverdagen her og i Sarpsborg?

Det er litt annerledes. Hjemme var det de faste treningene, men ellers kunne jeg trene litt når jeg ville. Her må man forholde seg til treningstidene, og vil man trene ekstra tar man det etter trening. Det er mye fokus på å restituere og de er veldig flinke til å følge opp.

Vi må litt tilbake til tiden i Sarpsborg, og snakke om hvordan du opplevde det når Milan tok kontakt?

Det var selvfølgelig veldig spennende. Vi måtte sjekke opp at det faktisk var interesse, og når vi fikk høre at Gattuso hadde sett meg og at interessen var reell så tenkte jeg at jeg ikke kunne la en sånn sjanse gå fra meg.

Hvordan forholdt Sarpsborg seg til det hele når Milan kom på banen?

Sarpsborg var veldig flinke. De sa med en gang at har du lyst, har du lov. Det er alles drøm å spille for en så stor klubb. Jeg må få takke Sarpsborg for måten de håndterte det på. Milan var veldig kjappe, og ting var på plass kjapt, selv om jeg måtte vente to uker før jeg fikk reist ned. I det hele tatt var det en ryddig overgang og ikke noen problemer i det hele tatt.

Vet du noe om hvordan Milan oppdaget deg?

Jeg vet egentlig ikke, jeg tipper det er mye landslag. La Manga og EM, hvor jeg var veldig heldig og fikk vise meg frem. Jeg fikk meg et par mål på La Manga og i mesterskapet og jeg vet de har fulgt meg lenge. Det skal visst være fem stykk som har sett på meg og fire av dem skal ha likt meg godt.

Trenes av Gattuso

I møte med en norsk unggutt som spiller for Milans Primavera-lag kommer man ikke utenom det å prate om treneren, legendariske Gennaro Gattuo. Strand Larsen har følgende å si om det å ha han som trener:

Det er veldig bra. Han har et voldsomt vinnerinstinkt, akkurat slik han var som spiller. Han er veldig engasjert, både på trening og i kamp. Treningene er veldig typisk italienske, med mye fokus på forsvar og det taktiske. Som person er han også veldig hyggelig, men jeg sliter innimellom med å vite om han kødder eller er dønn seriøs. Det kan være vanskelig å vite, iallefall på italiensk.

Hjelpetreneren, Gigi, som har spilt i Sassuolo, er også veldig flink og fin å ha for meg. Han hjelper meg en del med ekstratreningene og sånt.

Hva kan du si om lagkameratene på Primavera? Er det noen som utmerker seg spesielt?

Ja, det er jo noen italienske U-landslagsspillere i forsvaret, som jeg ser at kommer til å bli veldig gode. I min posisjon er det også tøff konkurranse. Forte og Diaz er gode fotballspillere, og det har blitt ekstra vanskelig for min del når vi spiller med fem bak og det bare er en plass igjen der oppe. De har scora mye mål og det skal de ha for.

Eller så har man spillere som Gabbia og Zanellato som ikke trener med oss, men som spiller noen kamper. Man ser at de har klasse. I kampene er det ikke sånn at de kommer ned og dominerer, men du ser at de er smarte spillere. Sånn som i dag var også Paletta med, og selv om han er en rutinert og god midtstopper er det ikke sånn at han herjer her heller. Det er bra nivå!

(Jørgen Strand Larsen(bak) i aksjon på trening)

Hvis du skal sammenligne nivået på Primavera med det du har spilt på i Norge, hvor vil du plassere det?

Tempomessig litt under Eliteserien. Det går veldig fort! I de første treningskampene, mot Torino og Juventus, opplevde jeg det som veldig intensivt, men man blir vant til det. Fysisk henger man litt bak Eliteserien, men det har med alder å gjøre og det er veldig fysiske midtstoppere her også.

Jørgens far, Atle, har også noen innspill vedrørende nivået og Jørgens muligheter. Her kommer vi inn på matchen som ble spilt tidligere på dagen, hvor Primavera-laget møtte Sampdoria og vant 2-0. Jørgen kom inn på slutten og satte en ball i mål, men den scoringen ble annullert grunnet offside på en medspiller. Atle har tydelig stor tro på sønnens muligheter og har følgende å si om kampen og laget:

Hadde han fått spille mer i dag er jeg ganske sikker på at han ville fått en scoring godkjent, og ikke bare den annullerte. Det var et kampbilde som passet ham bra og du ser han har nivået inne, men det er veldig tøff konkurranse på topp der, med gode spillere. Bare det å være i nærheten av laget er veldig bra, spesielt når man er helt ny her nede. Eller så har jeg sett de kampene som går på stream, og han spilte en veldig god kamp nå sist, mot Empoli i cupen. Der scora han og tok kampen veldig godt, og jeg ser han har utviklet seg. Det å være her er bare vinn-vinn. Treningshverdagen er helt ypperlig, og han skryter veldig av miljøet, lagkompiser, trenere. Han koser seg med det livet han lever her, og det betyr nesten mer enn at han spiller alt. Trives du og føler at hverdagen er bra, så går ting mye bedre og jeg tror at klubben fortsatt vil satse på han. Det verste som kan skje er at han kommer tilbake etter å ha trent godt i et år, opplevd en ny kultur og lært et nytt språk.

Man må kanskje regne med at det er en liten tilvenningsperiode også?

”Ja” svarer Jørgen, ”og det har Gattuso sagt til meg. Han har sagt at sjansene kommer, og påpekt at alt er nytt her så man må gi det tid.”

I landslagspausen trente du vel litt med A-laget. Hvordan var det?

Det var tøft! Vanskelig og morsomt. En del av spillerne mangla ettersom de var på samling, men vi spilte en del matcher og man fikk virkelig matcha seg. Man får se hvor høyt nivå er, og sammenlignet med Eliteserien var det virkelig enorm forskjell.

Var det mange fra Primavera med opp?

Vi var fire, inkludert meg. Så det var veldig positivt å få muligheten der. Det var bare en av de italienske juniorene som var på landslagssamling også, så det å få muligheten der satte jeg pris på.

Jørgen snakker om det å score på A-lagstrening etter en assist fra Montolivo, og vi fra supporterklubben spør ivrig om hvor tett han er på A-lagsspillerne. Vi pendler så inn på spillestilen på A-laget, og spør Jørgen om han opplever at den går igjen i resten av klubben, eller om det er litt opp til hvert enkelt lag?

Det er litt annerledes for Primavera iallefall. Gattuso har såpass mye makt i klubben at han styrer det litt som han vil, men man tilpasser litt etter hvordan A-laget spiller, spesielt med formasjon, hvor vi nå har lagt om til 3-4-3. Vi har funnet formen og nå fortsetter vi nok med det.

Livet i Milano

Vi må også snakke litt om det som foregår ellers. Hvordan er livet utenfor fotballen? Har du funnet deg godt til rette?

Ja, det er en fin by, hvor det er ting å finne på om man ikke har noe å gjøre. Som regel kan jeg gjøre ting med resten av gutta på laget, som har tatt meg veldig godt i mot. Det er selvfølgelig noen kjedelige dager, hvor man bare blir sittende å se på TV eller sånt, men totalt sett har det vært veldig bra hittil. Vi bor på et hotell, hvor alt er gratis, og vi har en egen stor etasje for bare spillere, der jeg bor på rom med en annen. Det ligger vegg i vegg med San Siro, så når vi ikke får vært på kampene så hører vi målene før de kommer på TV.

Jørgen forteller oss senere at de fleste av spillerne bor på dette hotellet, og at de er en veldig sammensveiset gjeng. De drar som regel i samlet flokk for å spise eller gjøre andre sosiale ting utenfor banen, med de femten som er bosatt der. Det virker i det hele tatt som om han trives godt, og man tror ham på at han har blitt tatt godt i mot.

Hvordan er det med skole og sånt her nede?

Jeg går på italienskkurs noen ganger i uken, og det er veldig nyttig. De kan jo ikke engelsk her nede, og det er veldig greit på trening også. I starten kunne jeg virke som en dum fotballspiller, men det var fordi jeg ikke forstod språket. Nå henger jeg med på det som blir sagt og da er det mye bedre.

Mulighetene i Milan

Praten går så tilbake til det sportslige og vi snakker om hvordan 17-åringen ser på mulighetene i Milan. Det første vi kommer inn på her er hvilke tilbakemeldinger han har fått fra klubben hittil.

Det har vært litt lite synes jeg. Jeg skulle gjerne hatt mer, men det er litt sånn det er, også i Norge. De har vært flinke til det i 08, men på landslaget er det som her. Du må lete litt etter tilbakemeldinger selv. Nå har det jo vært ganske kort tid, og det har vært greit, så får vi se hvordan det blir videre. Det blir kanskje litt lettere når jeg snakker italiensk også.

Hvordan synes du selv du har prestert når du har fått sjansen?

Det har vært litt opp og ned selvfølgelig. I noen kamper har jeg vært veldig fornøyd, mens jeg i andre har vært litt mindre fornøyd. I de sjansene jeg har fått har jeg oftest gått ut med en god følelse. Jeg begynte med to innhopp i de første kampene og følte jeg gjorde det bra der, selv om det ikke ble noen mål. Så scora jeg mot Sampdoria i siste treningskamp og jeg fikk egentlig en god start. Etter det har jeg bare startet mot Inter og Salernitana i serien, hvor jeg ikke hadde noen sånn veldig god følelse og hele laget egentlig ikke leverte. I innhoppene har det vært greit.

Du er vel vant til å være fast på laget overalt hvor du har spilt. Hvordan er det å kjenne på den følelsen å ikke spille?

Nå vet jeg hvordan alle andre har hatt det. Det er sånn det er, selv om det selvfølgelig er kjedelig å ikke spille. Når de som spiller gjør det bra skjønner man det, og det viktigste er at laget gjør det bra. Man har alltid lyst til å spille, men det er ikke lett fra start når man kommer til et nytt nivå. Det er som du sier, jeg kan ikke huske sist jeg var på benken, sett bort fra på A-laget i Sarpsborg. Motivasjonen er uansett på topp, og det er annerledes å komme til utlandet som 17-åring enn som 23-åring. Jeg har tid og jeg gir meg ikke, jeg skal spille fast på dette laget!

Hva tror du om mulighetene for å fortsette utover denne sesongen?

Mulighetene er der så klart, men da må jeg spille litt mer og få vist meg frem. Score mål og vise meg fra min beste side hele veien. Det er selvfølgelig mulig det. Forrige sesong scoret Cutrone rundt 15 mål for Primavera og fikk A-lagskontrakt, så man ser at det er mulighet om man gir alt. Det er en sånn vinnerskalle man må ha, og det er sånn jeg er. Sånn som i dag var det kjedelig å gå av banen uten scoring, og at den jeg satte inn ikke telte. På sikt får vi se hva som skjer, jeg tenker bare på nåtiden og jobber hardt for å levere best mulig.

Du sier at du er en vinnerskalle. Hvordan vil du beskrive deg selv som fotballspiller ellers?

Jeg er jo veldig høy, men jeg liker meg best langs bakken. Jeg scorer relativt lite mål på hodet, men jeg har scoret noen, selv om jeg er en bedre avslutter med beina. Kanskje kunne jeg vært noen centimeter mindre, men man får bruke det man har. Jeg er ganske sterk og forholdsvis kjapp, så om jeg blir ekstra god på de tingene kan det bli bra.

Her er det mye fokus på det å beskytte ballen, både når du kommer ned dypt og når du er høyt i banen, så det er viktig å jobbe med her. Noen ganger sitter det, men det er vanskelig mot smarte midtstoppere.

Du har jo også fått en del annerkjennelse for å være et stort talent. Hvordan er det å kjenne på det?

Det er alltid gøy å være i media, men man må passe på at det ikke blir for mye. Jeg vil ikke legge for store forhåpninger for meg selv, samtidig som jeg har lyst til å prestere og vise at jeg er så god som det blir sagt. Det er gøy å bli ansett som et talent, men som jeg har sagt i tidligere intervjuer tenker jeg bare på det som skjer nå. Jeg gir alt og tenker egentlig ikke så mye på det, selv om det er gøy å høre det.

Gattusos trenerstil

Praten går så tilbake til Gattuso igjen, og det er tydelig at Strand Larsen lar seg imponere av treneren, selv om han har lagt seg ut litt etter karrieren.

Han kunne spilt fast for laget vårt, uten tvil. Han har så latterlig bra fotballforståelse at det nesten ikke er til å tro. Det er helt uvirkelig at han er treneren min, egentlig. Når han er med har han lyst til å vinne, og han legger ikke noe i mellom. Han er en veldig fin fyr.

Du sa at du av og til er litt usikker på om han kødder eller ikke. Er han en kompistrener, eller er han av den strenge typen?

Han er kompis, men når det er alvor så smeller det. Om noen ikke gjør som de skal eller ikke konsentrer seg ordentlig på trening så smeller det noe helt sjukt! Det er jo sånn det skal være. Det som er vanskelig for meg er at han ofte har et lite smil på lager, men så smeller han om og er dønn seriøs. Jo mer jeg skjønner av språket, jo bedre forstår jeg han også, og han har en fin balanse der, mellom det å være streng og kompis. Jeg har ikke fått noen skyllebøtter enda, men jeg blir nesten litt redd når andre får det. Det kommer sikkert til meg også når vi har lært hverandre å kjenne litt bedre, og de som har fått skyllebøtta har jeg sett frykten i øya på.

”Alt handler om fotball”

Vi er igjen tilbake til Atle, og snakker litt om hvordan det har vært å se guttungen reise til Italia i så ung alder.

Jeg håper jo dere legger merke til nå, at han er en ganske voksen og moden gutt, selv om han bare er 17 år. Vi har ikke vært så redde for det egentlig…” sier Atle, før Jørgen smetter inn: ”Ikke du kanskje, men modern har nok det. Det er noen kvelder der jeg blir ringt og hun lurer på hvor jeg er og sånt”. Det hører litt med til mammarollen, men Atle er trygg på at også mor er sikker på at Jørgen klarer seg bra: ”Han er en moden og reflektert gutt, og har alltid vært det. Vi har snakket litt om det hjemme, at vi egentlig har behandlet han som om han er eldre enn han er. Man glemmer litt innimellom hvor ung han har vært. Han er en veldig fornuftig gutt og det er nesten så vi har savna at det har smelt litt. Det har vært veldig lite tull med han, så det er nesten for godt til å være sant.”

Du er en seriøs type med andre ord?

Det er bare fotball jeg tenker på. Det er det som betyr alt. Jeg går jo ikke på noe norsk skole nå, så fotballen står øverst. Det er bare for i år da, for å kunne fokusere fullt og helt mens jeg er her. Blir det flere år her får jeg se hva jeg gjør med det, og reiser jeg tilbake til Norge vil jeg ta det opp igjen, men nå handler alt om fotballen og å bli så god jeg kan bli.”

Som hans far sier, er Jørgen veldig moden til å være 17 år, og man får ikke inntrykk av at det er en som så vidt har ett år på videregående bak seg som sitter ved bordet. Vi snakker litt videre om det å skulle reise ned alene, slutte på skolen og bo i et fremmed land.

Det tok litt tid med det å få klarhet i alt. Hvor jeg skulle bo, hvordan det løste seg med skole og sånt. Mamma var nok litt stressa på det. Pappa hørte AC Milan og det var det, både for han og meg. Jeg kunne bodd på gata om jeg fikk spille her, så jeg tenkte bare på å få dra hit og få ordnet alt som måtte til.

Kan dere si litt om veien hit. Hvor målrettet har det blitt jobbet?

Jeg har alltid hatt lyst til å bli så god som mulig, og score mye mål. Jeg har trent mye alene, både på banen og annen trening. Jeg stod opp tidlig for å trene før skolen nesten hver dag på ungdomsskolen, og var såpass heldig at vi hadde en bane hvor lærerne kom og låste opp garderobe og lånte ut en ball så jeg fikk trene der. Jeg må takke de som har hjulpet meg på veien hittil, alt fra de på skolen til de i klubbene jeg har spilt, i Kvik Halden og Sarpsborg.

Da skyter Atle inn med noen tanker om hvordan Jørgen har jobbet for å komme dit han er i dag, og nettopp denne treningsviljen er noe som har imponert faren.

Det handler litt om å forvalte talentet man har. Faren til Jørgen hadde også et visst talent som fotballspiller, men ikke evne til å forvalte det. Når jeg var 16 år var det damer og fester som betydde like mye som å spille fotball. Jeg skjønte det kanskje ikke, men det har han gjort siden han var 12-13 år gammel. Han har vekka meg mange ganger, i treningstøy, for å løpe en tur før skolen eller få inn en økt. Man sier at det er tilfeldig, men det er ikke tilfeldig at Jørgen lykkes litt med fotballen. Ja, det er tilfeldigheter som gjør at man får sjansen i Milan, men det er fordi han har gått all in for å klare det og se hva som er hans potensial. Det er umulig å vite, og om det ender med Champions League eller OBOS vet man ikke, men han gir det iallefall en reell sjanse ved å være så dedikert og seriøs som han er.

Vi håper Jørgens dedikasjon tar ham så langt som mulig, og følger hans tid i Milan med forhåpninger om å en dag se ham ta steget opp på A-laget. Veien dit er lang, men det er ingen tvil om at gutten har talent og i løpet av de omlag to timene vi har fått med han og faren virker det også som om han har hodet på riktig sted. Vi takker både Jørgen og Atle for intervjuet og ser frem til å følge ham videre gjennom sesongen.