Casa di Maldini

Jeg  fikk en forespørsel jeg ikke kunne si nei til fra acmilan.no-redaksjonen.  Å bli spurt om å skrive reisebrev fra turen til Paolo Maldinis avskjed på San Siro er og blir en sjelden godbit for en lokalavisjournalist.

Likevel, jeg skal ikke falle for fristelsen til å hylle Maldini i dette innlegget. Hvorfor?

1. Det er et reisebrev jeg har blitt bedt om å skrive.  

2.  Selv om vår kaptein ikke kan hylles nok så er det meste allerede sagt og skrevet.

3.  Det vil ikke minst være en grov undervurdering av leserne/brukerne på denne siden å forklare hvorfor  Paolo  er tidenes største fotballspiller. Det vil være et ekstremt case  ”in stating the bloody obvious”.

Så derfor, tilbake til selve turen. Reisen til Maldinis avskjed. Sju gutter fra forskjellige vennegjenger i Tønsberg foretok sin personlige pilgrimsferd. Endestasjonen har du antageligvis allerede skjønt hvor er.

Uken før avreise bestiller  fire av oss kampbilletter på nettet, midt under Udinese-kampen. Fire billetter på Primo Arancio.  Ikke som  Primo Blu, men det som var ledig og bedre enn å pese etter billetter når vi kommer ned.  Circa et minutt  etter at transaksjonen er i boks lager Maldini straffe og får gult kort.  Hadde vi oppdatert oss på forhånd ville pulsen vært lavere. ”Må han stå over nå?” spør vi oss selv . Stressmedisinen var   heldigvis bare noen få klikk unna, og husker jeg ikke helt feil så kunne Milans hjemmeside meddele at det bare var Kaladze som stod i fare for å bli suspendert ved gult kort. Med andre ord: Ingen fare.

Etter en uke med bekymringer for skade på trening står vi så klare på Torp. Med i bagasjen, et norsk flagg med skriften ” Grazie! Maldini Club Norvegia”. Allerede nå merker vi at noe er i gjerde. Det er faktisk flere med rødsvarte-drakter her denne lørdagen. Milanistas som er ukjente for meg, men som har akkurat samme mål. På flyet hører en av dem at vi diskuterer billetter til de tre av oss som ikke har, og han kan stolt opplyse om at han har sin allerede.

Flyturen ed Ryanair  til Bergamo  er som regel en usedvanlig  ubehagelig og kjedelig transportetappe, men våre erfaringer fra denne gang er at den blir litt mer behagelig når man bokstavelig talt spriter den opp litt. Det eneste  som ødelegger humøret litt er  de Inter-fargede slipsene til  det mannlige cabin-crewet.

Historiene fra lørdagene i Milano blir mest av det interne slaget, så vi tar det kort:  Ettermiddagen kan oppsummeres i sol, pasta, vin, happy hour og Piazza Duomo. I metroen til hotellet ”underholder ” vi  derfor med sangene om Kaka og Pippo. Resten av kvelden handler om Corso Como, hvor vi for øvrig støter på en nederlender. Vi spør hvor i Nederland han er fra, og svaret er det vi håper på: Utrecht. Marco Van Bastens hjemby. Vi påpeker  naturligvis  det umiddelbart hvorpå nederlenderen kan fortelle at hans far bor like ved Van Bastens foreldre, og at han en gang møtte ”Svanen fra Utrecht”  på nærbutikken.  Vår jubel blir  raskt snudd til irritasjon da vi forstår  at nederlenderen ikke synes det er like stas som vi gjør.

Så var det søndagen. Vi står opp tidlig, men litt trang hjelm gjør at vi dropper styret med bytting av metrolinjer og videre transport fra Lotto. Vi tar en taxi, og det er ikke bare lurt på grunn av formen. Den  42 år gamle kvinnelige taxisjåføren i vår bil har nemlig fulgt Milan i tykt og tynt  siden 1973. Riktignok er hun samboer med en Interista, men vi unnskylder henne. Til  oss kan hun trygt fortelle at hun ikke liker Mourinho eller Zlatan, og sammen kan vi gjøre narr av Inters ”fremganger” i Europa.  Vi snakker om hennes  første helt  Rivera,  og  vi diskuterer ting vi senere vil få greie på, som trenerspørsmålet.  Gutta fra Tønsberg lanserer Prandelli som vårt trenerønske, og får aksept med en gang. Vår felles dom  over  Leonardo?  Fersk, men spennende og  en intellligent fyr. Maldinis navn kommer naturligvis på leppene med jevne mellomrom, og  plutselig sier sjåføren at hun vet hvor han bor. Vi spør om adressen, hun tipser oss om den, og vi tipser så hun kan dra på restaurant etter endt arbeidsdag.

På  San Siro går vi for å hente billetter, og finner raskt ut at vi ikke sparte mye bry ved å bestille kø. Vi får uansett en tradisjonell oppvisning i italiensk byråkrati og ”hvorfor gjøre det enkelt når det kan gjøres vanskelig”. Etter  å ha blitt henvist til tre forskjellige billettluker og vært innom alle tre får vi til slutt billettene i hånden av en ung italiensk jente på arbeidsuke i  en av skrankene til  AC Milan.

Fotballkamp,  30 varmegrader og sol. Jeg kjøper en t-skjorte med ”Grazie Capitano” og  sammen sørger vi for at væskebalansen i  kroppen opprettholdes  før kampstart.  Samtalene fortsetter i samme spor som i taxien. Vi drar frem flagget med håp om å komme på TV, men blir bare filmet av et asiatisk team fra en kanal vi helt sikkert ikke har hjemme. Vi tipper de er fra koriansk TV, uten å ha noe voldsomt belegg for det. Noen i  reisefølget  drar innom den offisielle supportersjappa for å kjøpe den nye drakten, og bruker så lang tid der at vi urutinert nok  står i butikken når spillerne løper ut på banen og   ”We will rock you”   dundrer fra høytalerne.

Plassene er enda dårligere enn fryktet, langt oppe i hjørnet og med pesne vakter som i motsetning til på  Primo Blu ikke lar oss sitte i midtgangen.  Vi maser oss likevel til å stå nede ved gjerdet når lagoppstillingene ropes opp. Vi finner til slutt  noen ledige plasser som er noe bedre og slår oss ned der sammen med Maldini-skjerfet og  Panini-albumet vi alle får utdelt.

Kampreferat får du lese andre steder enn her. Ikke var det  veldig mye å skrive hjem om, og de fleste vet vel hva som skjedde i den uansett. Det som gledet mest var at vår kaptein fikk applaus absolutt hver eneste gang han var borti ballen.

Det er alltid irriterende når folk går før en kamp er ferdig, og enda mer denne gang. Selvfølgelig surt når  Totti hamrer inn 2-3, men å forlate stadioen før du har tatt avskjed med Maldini  er en skam. Enda mer skammelig er  selvfølgelig  de (dessverre) mye omtalte undermålerne  i  Curva Sud  som gjør  sitt for  å ødelegge moroa for Maldini under æresrunden etter kampen, men det skal sies at de ikke er i nærheten av  å omvende  resten  av  San Siro.  Riktignok er vi skuffet over at det ble med den ene æresrunden, kanskje takket være neandertalerne, men det sier vel sitt når vi ikke legger merke til dem  før  vi ser TV-sendingene senere på kvelden.

Vi  synes uansett  vår kaptein  fortjener bedre og bestemmer  oss for å dra hjem til ham. En snau halvtimes gåtur senere står vi utenfor noe som lignet et palass,  midt i en rolig sidegate. Hans  tredje hjem, etter San Siro og Milanello. Vi ringer på, men blir ikke veldig overrasket over at ingen svarer og velger å tro at det er fordi det ikke er noen hjemme…. Vi  henger det norske flagget på gjerdet ved inngangen hans og snakker litt med naboen som går forbi. Han er Interista,men synes Paolo er en god nabo, og synes initiativet vårt er morsomt. Om flagget henger der ennå er heller tvilsomt og selv om TV-antenna på huset tilsier at Maldini har kontakt med de fleste satelitter så spørs det vel om han ser ofte på koreansk TV eller hvor hen innslaget med oss og flagget enn måtte bli kringkastet.

Selv velger jeg å avslutte kvelden med italiensk TV på hotellrommet. Rai, Mediaset, Paloschi i studio og selvfølgelig  feilaktige dommeravgjørelser  i  utallige repriser.  De andre drar til Corso Como  for å se om de kan støte  på Maldini & co. på Hollywood.  De slipper ikke inn, og møter bare Balotelli på utsiden.

Jeg er glad jeg ble på hotellet. Og jeg er enda gladere for at jeg fikk ta farvel med en legende.