Jeg regner vel egentlig med at alle som besøker denne siden har en over gjennomsnittlig interesse for fotball og vel så det. Men hva er det nå egentlig som gjør at vi har fattet så stor interesse for dette spillet? Hva gjør det med oss? I går dro jeg og Bendik, en annen nordmann som også bor i Milano, til bortekampen mot Atalanta i Bergamo sammen med klubbens ultragrupperinger. Her er en beskrivelse og mine tanker i etterkant.  

Bergamo er en by på størrelse med Trondheim, lokalisert helt nord i Italia omtrentlig 45 minutter med tog fra Milano. Men om du skal huske ett eneste faktum om byen, så er det at den huser Atalanta Bergamasca Calcio. En fotballklubb som faktisk er en av Milans største rivaler, både på grunn av lokaliseringen og selvfølgelig også at den kler seg og kalles det samme som Milanos lillebror, "Nerazzurri" eller de blåsvarte om du vil. 

I fjorårets campionato var dette stedet hvor Milanultraens hardeste sammenkomst med det italienske militærpolitiet, Carabinieri, fant sted. Mange husker vel bildene fra kampen som ble avblåst etter et par minutter som følger av at Atalantaultraen brukte en hjemmelaget rambukk til å slå hull på sikkerhetsglasset mellom tribunen og banen, og de påfølgende bildene av sammenstøt mellom Carabinieri og Ultras hvor det blandt annet ble tatt i bruk tåregass. Å gi en forklaring på en ultras handlingsgrunnlag har jeg ikke innsikt til å begi meg ut på. Det som er hevet over enhver tvil at de opponerer mot autoriteter, da spesielt mot militærpolitiet, i større grad enn de ulike klubbers grupperinger imellom. På søndagen i våres kunne en se ultras i hele italia aksjonere sammen mot politiet som følge av at en Laziosupporter ble drept av politiet på vei til en bortekamp. Vi var derfor spente på hvordan dagens møte kom til å bli.

Allerede på metroen til sentralstasjonen i Milano møtte vi mennesker som skulle i samme ærend. Vår norske fotballkonversasjon, Bendik sin karakteristiske nordiske "Glenn Strömberg"-look, et enkelt rødsvart skjerf og Gazzettaen under armen til tross: fikk vi raskt spørsmål om vi skulle i samme ærend. Jo, det skulle vi. Etter å ha støtt bak en noe merkelig kar, som senere viste seg å være en av lederene i grupperingen, lyktes det oss å få tak i billetter på den eneste billettmaskinen som funket. Typisk Italia tenkte vi, og gikk videre mot toget. At togtavlen som vanlig var veldig sen til å oppdatere hvilket spor vi skulle dra fra var ikke noe problem. Det var bare å følge den lille strømmen av rødsvart, og speide etter politiet. Og ganske så riktig, de var på plass for å sørge for at ingen ting skjedde.

Hmm, vent nå litt. De skulle sørge for hva? At Milanfansen kom seg på riktig tog? Vi møtte forøvrig samme fenomen også da vi kom tilbake til Milano, uten at vi skjønte noe av det. For å unngå konfrontasjoner i Bergamo og på stadioen er det selvfølgelig nødvendig, men hvor mange Atalantasultraer er det på sentralstasjonen i Milano, tross alt ? Det skal sies at vi faktisk så noen komme på toget på vei til Bergamo, men fikk ikke med oss at de led noen nød annet enn noen hånlige ord. Ok, kanskje litt mer enn et par men det må en da virkelig påregne.

Vi kom til Bergamo litt over 12, altså nesten 3 timer før kampstart. Umiddelbart etter avstigning ble vi supportere og vanlige pasasjerer delt opp av politiet. Vi var ikke helt sikre på hva som foregikk, og Bendik tok seg tid til å snakke litt med den ene av offiserene. "Er dere Milanultras?" fikk han til svar. "Nei, vi er Milantifosi." Han forklarte at vi kom til å bli eskortert til stadioen, med en sarkastisk undertonene om idiotiske utlendinger, at vårt valget av omgangskrets kanskje ikke var det beste, og at vi nå tok innebar en betydelig risiko. Vi ble eskortert i busser gjennom byen med 3 politibiler både forran og bak oss, men skjønte heller lite av oppstyret siden vi ikke så en eneste Bergamasco. Vel fremme på stadioen ble bussen kjørt inn i "borteburet". En stor parkeringsplass utenfor bortesvingen med 3 meter høyt metallgjerde rundt. Vi tok oss gjennom sikkerhetskontrollen hvor vi naturlig nok måtte legge fra oss vannflasker og lightere, en vanlig sikkerhetsprosedyre på alle italienske stadionanlegg.

Vente er en etter hvert blitt vandt til. I løpet av de neste timene ble stadion gradvis fylt opp. Først curvaen, deretter resten av folkene fra Milano, og langsidene. Når kolonnen med 5 busser med Milansupportere kom, så vi derimot mer av hva vi har hørt om ultrasmentalitet. Fra vår plass trygt inne på toppen av stadion kunne vi observere maskerte menn bryte seg ut av bussene og stormet mot porten i borteburet, som en vegg av Carabinieri forsøkte å lukke etter at bussene var vel inne. Det ble kastet et bengalsk lys inn i politimengden og det smalt i en kinaputt av det tyngre slaget. Men porten ble lukket, og alle fant etter hvert vei inn på stadion slik at ventingen kunne fortsette.

Venting kan brukes til så mye. 3,5 timer på tog og stadion gav oss veldig god tid til å studere Gazzettaen, og en og annen kom også bort til oss for å se hva som ble skrevet om dagens kamper og lagoppstillinger, samt hva som skjer med Beckham. For ordens skyld kan jeg opplyse om at det ikke ble sagt mye positivt om den saken, uten at vårt tallgrunnlag kan regnes som statistisk holdbart. Allerede før toget hadde forlatt stasjonen i Milano fikk vi møte med en annen favorittsyssel, røyking av ulike substanser som jeg ikke har kunnskap til å bestemme. Forøvrig så jeg heller ingen kondoktører på toget. Røykingen eskalerte i takt som vi nærmet oss destinasjon, og fortsatte også på stadion. Vi så også en kar som brukte Milans nye kommersielle flaggskip, Cuore Rossonero, "Rødsvart Hjerte", til å splitte kokainstriper. Kanskje ikke det jeg helst vil se, men i det minste en avveksling fra de kvalme familievideoene med fankortet i hovedrollen som vises på San Siro hver bidige kamp.

Vi fikk selvfølgelig raskt lært oss de enkle frasene, som "Odio Bergamo" og "Bergamasco pezzo di merda" - jeg hater Bergamo, og Bergamofolk er noe dritt. Intensiteten, volumet og innlevelsen økte stadig ettersom kampen nærmet seg. Spillerene kom inn på gressmatten for oppvarming, hvor de en etter en fikk sin egen sang sunget. Kaka, Ambrosini og Abbiati fikk markant mest støtte, spesielt de to siste som fikk 2 ulike sanger hver. Vi fikk også en innsikt til hvordan lederene i curvaen organiserer og drar i gang sangene. Kanskje kan det hende de trenger noe kunstig input for å holde intensiteten oppe, for det var imponerende. Men det tar også veldig lett oppmerksomheten fra det som skjer på banen, spesielt når en forsøker å oppfatte hva som synges, synge med og forstå hva som sies samtidig. For eksempel skjønte jeg veldig lite av hva som skjedde før jeg registrerte at Kaka hadde satt ballen i Mål og curvaen eksploderte.

Kampen i seg selv har vel de fleste sett, så den vil jeg ikke bruke negativ energi på å snakke om. En kan velge å se på det som at de viktigste kampene for et topplagg å vinne er de kampene en ikke fortjener å vinne, noe som virkelig var tilfellet her. Vi var skamheldige. Gleden, og ikke minst skadefryden, var stor. Volumet steg, og vi sang om at nå var det tid for de å dra hjem. En del ukvemsord ble slengt frem og tilbake med hjemmesupporterene, og også tilfeller av kasting av fulle vannflasker. Et våpen som kan være farlig nok, men alt i alt må en si at lite skjedde. Hjem dro de, Bergamascerene. Mens vi ble igjen på stadion av sikkerhetshensyn i litt over en time. En lang time. Fra toppen av stadion så vi Bergamoultraene stå på et gatehjørne noen hundre meter unna, mens militærpolitiet escorterte bussene inn i buret. På nytt ble skjerfene knyttet over ansiktet og hettene trukket nedover, men vi så ikke noe tilløp til konfrontasjoner. Veggen av politi med helpersonskjold, battonger, hjelmer og automatvåpen var såpass avskrekkende at ingen nærmet seg, og vi ble etter hvert sluppet inn i toget som skulle ta oss tilbake til Milano. 

Men tilbake til det jeg egentlig ville skrive om. Hva driver oss? Jeg ser på meg selv en ivrig supporter, selv om en utelater det faktum at jeg har reist ned hit et par anledninger og nå har midlertidig bosatt meg her. Hver uke ser jeg Milan. Jeg kan planlegge uken for å kunne få med meg alle kampene laget spiller, og kan gjøre nokså mye for å få dette gjennomført. Bruker timesvis på å lese nyheter og snakke med kompiser om fotball. Jeg har også i større grad blitt veldig interessert i Calcio, altså den italienske fotballen, spesielt etter jeg kom ned hit og fikk muligheten til å følge med enda bedre. Forrige uke så jeg en fotballkamp 5 av kveldene. Dette får jeg meg til å lure på hva det er som lager en slik affeksjon for dette? Hva driver ultraene? Hva har jeg til felles med Ultraene? 

Jeg har i det minste skjønt at det ikke er bare det samme som driver oss. Selvfølgelig er det også en identitet for meg, som enhver lidenskapelig interesse definerer hvem en er. Men de tar dette så mye lengre. Mange aspekter av det å være bortesupporter likte jeg. Det var veldig tilfredstillende å støtte sitt lag og skjelle ut og håne motstanderen og dens fans. Motiverende. Samlende. Sangene sang jeg med full innlevelse og kraft, vel vitende om at innholdet er de samme frasene en slenger til uvennene i barnehagealder. Men på samme tid så er det distansert. Om det var så at jeg følte et hat mot gli Bergamesci der og da, var det temporært, ikke noe jeg nødvendigvis kommer til å ta opp i en annen setting. Det voldelige aspektet og rusbruken kan jeg overhodet ikke identifisere med meg. Likefult så går jeg rundt med en "Brigate Rossoneri"-genser hvor det står "Ultras Liberi", frihet for ultraene, noe jeg dermed ikke står for overhodet. Gjør dette meg falsk og overfladig, rett og slett dobbeltmoralsk, i det jeg tar den av meg når jeg kommer hjem og gjør meg klar for universitetet neste morgen? I en håndvendig legger jeg fra meg fotballen for å ta fatt på noe annet, mens de jeg stod sammen med ikke gjør det, kanskje de engang ikke har fått muligheten til det. I enkeltes øyne gjør jeg nok det. Andre vil si at jeg er gal som flytter hit for å se fotball. Men jeg har også andre interesser, karriere og en annen sosial omgangskrets. Til syvende og sist så er det interessen for fotballen i seg selv som tidvis driver meg dit jeg nå er. Det å i 90 minutter være total irrasjonell og distansert fra resten av tilværelsen. Så får en heller forsøke å få gjort andre ting i tiden mellom hver gang, selv om det i seg selv kan være vanskelig til tider. Selv for oss som ikke er ultras...