Jeg vet det er det samme for mange av oss. Årenes løp har medført at noen kamper har blitt erstattet av mange og deretter alle, interesse har nærmet seg besettelse, og tv sporadisk erstattet med stadio. Mitt navn er Laurits Hosar, og mange av dere som frekventerer acmilan.no og forumet her har sikkert fått med dere at jeg har ivret over Milan og Italia en god stund. De siste 4 årene har jeg studert industriell økonomi ved NTNU, Trondheim, og skal nå tilbringe det neste året som ERASMUS utvekslingsstudent ved Politecninco di Milano. Jeg skal i denne bloggspalten på acmilan.no forsøke å dele erfaringer med resten av dere, fotballrelaterte såvel som hverdagslige. Jeg har ikke helt klart for meg hva jeg ønsker å skrive om ennå, men jeg regner med at den veien går seg selv ettersom lokalkunnskapene og evnen til å lese Gazzetta endres. Ta også gjerne kontakt dersom det er noe dere lesere ønsker dekket. 

Jeg flyttet nedover til Italia for snart 3 uker siden, til Siena i Toscana der jeg nå deltar på språkkurs i grunnleggende italiensk. En fantastisk by på rundt 50.000 innbyggere, som hadde sin storhetstid i sen middelalder. Av severdigheter er Il Duomo, katedralen, Piazza del Campo, Palazzo Publico og Torre del Mangia, den skjellformede byplassen med tilhørende rådhus og tårn, samt Il Palio, det berømte hesteløpet rundt Piazza il Campo, de mest berømte. Men hele byen i seg selv er egentlig verdt besøket, for selv om bygninger selvfølgelig har blitt endret og bygget senere er det gamle hovedinntrykket av byen fortsatt til de grader tilstede.

Jeg overværte lørdag Il Palio, det viktigste hesteveddeløpet i Italia i sitt slag, hvor hver bydel, en Contrada, deltar med en hest og rytter og selvfølgelig påfølgende contradafest som holdes av vinneren. Løpets opphav er på midten av det 17. århundre når den daværende kongen avskaffet hundekampene, og består av 10 ryttere som løper 3 ganger rundt Piazza Il Campo. Reglene er intrikate, og oppsummerer for meg mye av hva sport er for italienere. Her kan en finne klare paralleller til for eksempel sykling, hvor det alltid er samarbeid og konspirasjoner mellom deltagerene. En har sine venner og fiender, og dersom en selv ikke har mulighet til å vinne vil det derfor i mange tilfeller være viktigere hvem som ikke vinner eller hvem en slår internt. Oppslutningen og entusiasmen er enorm, medr flagg, opptog, trommer hele natten og selvfølgelig hver sin sang. En stor opplevelse.

Byen er også tilholdssted for A.C. Siena, der ikke ubetydelige Enrico Chiesa fortsatt er den store helten. Tore Andre Flo var også innom klubben et par mindre suksessfulle sesonger, men jeg har likefult opplevd å få klemmer av fremmede og fremført sangen hans på markedsplassen i de sene natterstimer når jeg fortalte at jeg var fra Norge. Det samme har forøvrig skjedd med Riise når jeg møtte noen fra Roma. Ellers var jeg og min norske venn Jon, som også skal til Milano, i Firenze for å overvære Fiorentina mot Slavia Praha og Gilardinos debutt i lilla. Et annet mål var selvfølgelig å skue Cesare Prandelli og hans fantastiske fremtoning, som virkelig bør være alle til etterfølge. Kampen i seg selv var enveiskjøring, og det endte som vi alle vet med at Il Violinista spilte opp til konsert for første gang på over 2 år. Et veldig spesielt og faktisk ganske tungt øyeblikk for meg personlig, selv om jeg selvfølgelig ønsker Gilardino hell videre. Så lenge det er i Firenze kan jeg unne ham suksess.

Det får være det for denne gang, siden jeg skal på skolen i morgen. Men forhåpentligvis vil det etter hvert komme mer en sporadiske rapporter fra acmilan.no sin representant i det lovede land. Arrividerci.