Mercatoen er over, og vi sitter nok en gang igjen med en følelse av håpløshet.

Etter en sommermercato som ikke gav oss noe annet en litt påfyll, sitter mange igjen med en følelse av å være forbigått. Ignorerte forespørsler, forkastede håp, og en evig lang januarmåned som like gjerne kunne blitt konkludert med manglende kjøpevilje allerede på nyåret. Selv hadde jeg ikke de store forhåpningene, januarmåneden er ikke kjent for de største signeringene med mindre du sitter på en hensynsløs pengebok. Likevel var det et lite håp, et stille rop om at noe spennende kunne entre portene på Milanello å skape glede og entusiasme blant oss som følger dem hver bidige helg. Nok en gang har Andrea Galliani vist at han ikke er den julenissen han så sårt ønsker å fremstå som.

Vi hentet David Beckham. Et bra valg, men mer opplagt enn det var overraskende. Han er på hell aldersmessig, men ikke prestasjonsmessig. En spiller som fortsatt holder et godt nivå, og innehar en enorm profesjonalisme som ethvert lag har nytte av. Han skaper offensiv bredde i troppen, og gav oss muligheten til å rutte med flere alternativer. Her ønsker jeg ikke å komme med noen sanksjoner mot styret, et godt valg, men det blir med det. I tillegg kom Dominic Adiyah, mannen/gutten som imponerte alle i U20 VM med 8 mål og toppscorertittelen. Imponerende av ghaneseren, men tvilsomt at han ville komme inn å gjøre noen umiddelbar forskjell. Og slik har det blitt, og profetiene er sålangt fullbyrdet. Dog, han er enda et kapittel i AC Milans tilsynelatende nye ungdomsplaner, og revolusjonerende omvendelse av det som i lang tid nå har blitt mer og mer et tilfluktssted for eldre spillere, både gode og avdankede. Ting tar uansett tid, og dette er prosjekter som vi ikke vet om vil lykkes, og statusen forblir framtidsprosjekter.

Ja, det har blitt siklet etter større spillere. Edin Dzeko, Milan Krasic, og diverse unge brasilianere har blitt nevnt som potensielle nye signeringer for tidenes mestvinnende klubb. Signeringer som tilsynelatende ville gått inn i førstelleveren og gjort en forskjell. Preget laget, økt lagets uforutsigbarhet, og ikke minst hevet moralen hos supporterne. Det ville signarlisert om et lag som ønsket å vinne, storme tronen, og gjøre et fordømt kupp i fotballitalia for å vise at dette ikke er et lag som er på hell. Laget har de siste månedene spilt med en selvsikkerhet, en entusiasme, og et engasjement som tilhører et lag som ønsker å vinne fotballkamper. Og så møtte vi Inter.

Og det er her forskjellen desverre ligger. Inter oppfører seg om dagen som et topplag, i form av hvilke spillere de ønsker seg, hvordan styret opptrer, og at de besitter en av tiårets sterkeste personligheter på trenerbenken. Inter møter Milan i en periode der de kanskje var redd for kamikaze-laget i rødt og svart, de var kanskje bekymret for om de fortsatt hadde kontroll på sine strukturelle framgangsmåter. Det var demoraliserende å se hvordan Inter tok hånd om Milan, hvordan de som et maskineri hele tiden lå et skritt foran, og bak kulissene latterliggjorde et høytflyvende Rossoneri. Inter viste i den kampen at de er mer enn bare serieleder, de viste at de hadde etablert seg. Både sportslig, økonomisk, som institusjon, og som fotballgigant. Da Inter begynte å snakke om spillere som Miguel Veloso og Hernanes, var det viktig for oss å trappe opp kampen for å videreutvikle det laget faktisk hadde gjort fordømt godt de siste månedene. Og så kom Amantino Mancini.

Det har vært store diskusjoner hvorvidt denne spilleren skal slaktes, eller hvorvidt styret skal slaktes. Jeg tror vi kan gjøre det rimelig klart, at vi hadde ikke fått noen andre dette overgangsvinduet. Amantino Mancini entrer San Siro som et flervalgsobjekt som skal fylle stallen i de offensive rekker. En spiller som ønsker å løfte karrieren, ikke for Milans del, men for sin egen. Uten å ha bevist noen verdens ting de siste sesongene, har mannen som lenge ble anslått som talent fullstendig mistet grepet på sin egen fotballkarriere. Og inn kommer AC Milan, nok en gang som den helgenen vi er, og legger våre vinger over den fortapte fotballsjelen som hadde fullstendig forsvunnet hen i Inters store spillerstall. Det er på tide at vi bestemmer oss for hvem vi vil være, den barmhjertige sameritan eller den fotballgiganten vi en gang var.

Jeg sitter igjen med en følelse av skuffelse og frustrasjon. Amantino Mancini kommer ikke inn i Milan for å gjøre noen forskjell, hva er da oddsene for at han kommer inn i 70 minutt for å gjøre noe gutta i førsteelleveren ikke allerede har gjort. Han viste glimtvis at han kunne ta en og en annen overstegsfinte i Roma, men han viste også at han ikke orket å jobbe tilbake. At han var mer opptatt av å gjøre seg selv til et produkt, som et økonomisk objekt som har blitt populært i en økende popkommersiell tidsperiode. Mancini er i fall, og Milan er i fall. Kanskje han gjøre noen gode minutter, hvem vet, men han kommer neppe til å gjøre en forskjell. Mancini er desverre nå blitt et symbol for hvordan Galliani tenker, hvordan han ønsker å fremheve klubben, og delere ut indisier til supporterne om at dette er slik vi kommer til å være også neste sesong. Det handler ikke om å skape bredde, det handler om å vise hvem vi er. Desverre gir ikke Mancini de rette signalene. Synd.